Døden og gravmaterial har definert arkeologifaget som disiplin siden tidenes morgen, men selv i den antikvariske samtiden ble etnologi og folklore i liten grad brukt som kilde til kunnskap om forhistorien og oldnordiske gravskikker. De fleste gravstudier har derfor ikke analysert dødens essens: sjelens substans. Gjennom en religionsvitenskapelig forståelse av etnologi og folklore presenteres en ny arkeologisk analyse av Nordens forhistoriske gravmaterial og døden som fenomen. En studie av sjelens substans må bokstavelig talt trenge inn i hjernen, beinmargen, blodet og skjelettet, som er menneskets åndelige essens, og inn i kvinnens livmor hvor sjelen skapes og fødes. Sjelene til forfedrene kroppsligjorde seg som alver, vetter og andre åndelige vesener.
Den sjelelige essens i fysisk substans var også kosmologisk kraft, som kunne brukes og misbrukes, og derfor er dette også en berettelse om sykdom og trolldom. Medisinsk kannibalisme og bruk av de døde og døden var et effektivt beskyttelsesmiddel og den sterkeste medisin i tradisjonell legekunst. I den forhistoriske medisinhistorien var sykdom direkte og personlige angrep av ulike forfedre, som levde misfornøyde i en hinsidig tilværelse i ny kroppslig form. Sjelene kunne ta utallige former som ulike vetter, noen gode og andre onde, men en ting var sikkert: De ville komme tilbake til de levende, og de var farlige for de gjenlevende. Slekten definerte de døde og de døde definerte slekten. Dødsbryllup forente derfor ikke bare de levende og døde, men også fremtidige familier og slekter av forfedre, og sentralt i denne kosmologien var de store årtidsfestivaler, som kulminerte med den tradisjonelle julefeiringen.